En språklig verden. Noen tanker om språk og erkjennelse

Språket vårt utgjør en stor del av vår identitet. Det er et redskap for kommunikasjon med andre mennesker, men også med oss selv. Vi uttrykker oss gjennom språket, og vi tenker ved hjelp av språket. Men hva er egentlig språk? Gjennom å ta for meg to vesensforskjellige tilnærminger til dette spørsmålet ønsker jeg å vise at det synet vi har på språk, har stor filosofiske betydning. Dette er fordi et språksyn nødvendigvis vil få konsekvenser for hvordan vi tenker om beslektede filosofiske spørsmål, som blant annet: – Hva er forholdet mellom språk og verden? – Hva er sannhet? – Hvordan får vi kunnskap om verden? – Hva gjør vi når vi bruker språk? – Hva er vår rolle som språkbrukere? – Hvordan lærer vi språk? Det er to ting som er viktig å avklare om vinklingen av denne artikkelen: Det første er at når jeg her velger å skissere to ulike filosofiske syn på språk, er det for å belyse de spørsmålene jeg har satt opp ovenfor, snarere enn å angripe eller fremme konkrete filosofiske teorier. Det andre er at når jeg her skriver om forholdet mellom språk og verden, og vår rolle som språkbrukere, vil jeg ta for gitt at dette omfatter alle naturlige språksystemer. Poengene mine er derfor ment å ha overføringsverdi til tegnspråk i sin alminnelighet, og selvfølgelig også til norsk tegnspråk. Dette innebærer at det jeg sier om ord, like gjerne kan sies om tegn. Målet med artikkelen er først og fremst å vise at språket må forstås som et gjennomgripende erkjennelsesmiddel i vårt møte med verden.